Rutine i skogen

Nå har vi vært her i åtte måneder og det er helt på sin plass med et tilbakeblikk fra tiden i skogen vår her i England. Etter en hektisk høst og en våt vinter har hverdagen sakte men sikkert også kommet hit. Etter såpass med tid glir man sakte men sikkert inn i det engelske livet med språket, kutyme og de evinnelige høflighetsfrasene som aldri tar slutt, når man først har startet en samtale. Å være høflig er vel og bra og man kan jo hevde at det er altfor lite av det hjemme i Norge. Noe man vil oppdage etter en tid er alle de tusen sosiale kodene som går på kryss og tvers og er helt usynlige for oss joviale nordmenn. Heldigvis har vi etterhvert fått gode venner på skole, arbeid og blant naboene. De har også tatt oss under vingene og vi har fått opplæring i mye rart.

Edna har jobbet jevnt og trutt med sine kontrakter og jeg har tatt meg av barna. Hverdagen som den fremstår er preget av rutine. Edna tar seg gjerne en løpetur i skogen om morgenen, før hun sykler til jobb og kaster seg over arbeidet. Nå som regnet har gitt seg (for det meste) tar jentene og jeg sykkel frem og tilbake fra skolen. Da har vi med frokostgulrøtter til favoritthesten og de tre eslene som bor rett borte i veien på vei til skolen.

Skolehenting og levering i England er ett kapittel for seg. Det skal jeg ta for meg når jeg har bedre tid... Er det to ting som skremmer vannet av den jevne engelskmann er frykten for at barn skal bli kidnappet eller verre, og såkalt "Liability" - må stå til ansvar for noe som har skjedd. Det er advarsler og skilt for absolutt alt som kan potensielt skje. Selger man en hel fisk er det helt naturlig at det er en advarsel om at den kan inneholde bein.

Vi har i tiden vi har vært her vært velsignet med mange hyggelig besøk og når vi har hatt besøk av skolevennene til jentene har vi fått lov til å "innrullere" de som elever i klassene til jentene. Med full skoleuniform, selvfølgelig. Veldig stas og litt skremmende. Ett minne for livet.

Siden skolen startet har jeg hjulpet til på skolen én dag i uken, som har helt klart hjulpet jentene til å komme bedre inn i skolen, forstå oppgavene og litt mental støtte. Etter nyttår fikk jeg i møte med Ellas lærerinne beskjed om at det ikke lenger var behov for mine tjenester, da Ella ble nå sett på som en engelsk elev og gjorde en fremragende jobb i klassen. Marie som blir syv trenger fortsatt hjelp selv om hun snakker engelsk som en 80 år gammel britisk peppermø.

Tiden mellom levering og henting på skole går med til å gjøre nødvendige innkjøp til middag og forskjellige eksperimenter jeg har gående på kjøkkenet. Da vi kom i slutten av august var tanken at jeg også skulle få meg et arbeide her, men det er en rekke praktiske utfordringer rundt hverdagen som har gjort at jeg har valgt å være "house dad" i ett år, med de gleder og utfordringer det er. Jeg er ferdig å levere 08:45 og må hente yngstejenta kl. 15:10, så å jobbe 9-17 byr helt klart på utfordringer. Jeg har valgt å priortere familien dette året og siden det var Ednas jobb som bragte oss hit føles det helt naturlig. Jeg gjør meg jo noen refleksjoner rundt hvordan man i all verden får familieøkonomien til å gå rundt, da det er i praksis umulig for begge foreldre å jobbe fulltid. AKS finnes i et særlig begrenset omfang og som alt annet rundt barn og unge koster det skjorten og litt til. Det er i all hovedsak kvinner som henter og leverer eller besteforeldre. De aller mest velstående har en "nanny" som henter og bringer og vi ser dem heller aldri på forestillinger og eventer på skolen. I likestillingens navn er det som å komme 50 år tilbake i tid. Og det gjelder på flere arenaer i dette flotte men merkelige landet.