Livet i Meadow End

Meadow End er fremdeles uten wi-fi, men det begynner å nærme seg den store dagen for installasjon nå. Vi er lovet å være på nett på onsdag - så får vi jo se!

I mellomtiden begynner livet i Meadow End å ta form. Vi har fremdeles ikke et eneste møbel i stua, alle fire sover på madrasser på gulvet, men vi har kjøleskap, vaskemaskin og i morgen kommer det også en liten oppvaskmaskin!

Meadow End er en typisk English Cottage som ble bygget før eller etter en krig vil jeg tro. Sjarmerende detaljer som høye, vridbare dørklinker, vinduer med enkle glass og finurlig åpne/lukkesystem og knirkende, teppebelagte gulv over alt, bortsett på badene og kjøkkenet heldigvis!

Her er inngangsdøren vår, posten kommer inn luken under håndtaket midt på.

Det er vel intet engelsk hus som ikke har en back door, 

her er vår direkte ut fra kjøkkenet

(at det samler seg mengder med sko ved inngangen er et internasjonalt problem)

Det store eiketreet i hagen har vi skrevet om tidligere, i tillegg har vi stor plen, drivhus, tørkestativ og en utebod - alt av varierende alder og kvalitet.

Rett over veien er en av inngangs-veiene til New Forest, 

og her observerer vi stadig turgåere, syklister og hester som skal ut på tur.

Her er huset vårt i bakgrunnen, turistbussen suser forbi 

og jentene som har vært på sykkeltur i skogen i front

Vi har helt fra første dag følt oss veldig hjemme i dette rare, morsomme huset, og vi har funnet oss vel tilrette. Hverdagene med skole og jobb fungerer også bra, men vi er alle fire veldig slitne på grunn av alle nye inntrykk og opplevelser. 

Vi fikk også en veldig hyggelig velkomst da vi kom til Meadow End. Landlady Jane hadde satt igjen en flaske tørr prosecco til oss som velkomstgave (how did she know..?)

Første skoledag (del II) - første skoleuke

Som våre trofaste lesere har fått med seg har vi noe begrenset tilgang til Internettet i denne nye skogen. Vi må derfor bare beklage at bloggen ikke blir oppdatert så ofte som vi ønsker.

Onsdag 2. september 2015 var første skoledag for alle barna på Foxhills Infant and Junior Schools etter en lang sommerferie i juli og august. For våre to jenter en så stor dag at de egentlig ikke forstår det før om noen år, tror jeg..

Bare det å bytte skole innenfor samme kommune i samme land kan være en utfordring, man kjenner jo ingen. Våre håpefulle kjente i tillegg hverken til kultur, kutyme - eller språket.

Men barn er herlige nysgjerrige! Innkjøp av skoleuniformer var et eventyr, å ha de på fikk de til å føle seg som prinsesser - og å starte på en skole med hester ved sykkelparkeringen, need I say more?

Skoleuniformer ja, det er jo et blogginnlegg i seg selv, men jeg skal prøve å begrense meg.

Marie går på Infant School, og der har vi rødt, grått, hvitt og svart. Ella som går på Junior School har blått, grått, hvitt og svart. Dette gjelder for alt som har med klær og sko (og hårpynt!) å gjøre, alt annet; do as you like!

Så på bildet over er de lysende rosa og lilla Bergans-sekkene "helt innafor" - mens skoene dessverre var highly unreglemented og måtte rapporteres bitte-litt til Head Master faktisk (jepp, helt sant!)

Onsdag aften ble med andre ord benyttet til innkjøp av en del par ukomfortable, svarte sko.

Men når det er sagt; for en velkomst vi fikk på skolen! Jentene ble tatt i mot som de prinsessene de (fremdeles) tror de er, Miss'ene og Mrs'ene er truly entusiastiske (en Miss googlet til og med litt om Norway torsdag kveld) og vi føler oss alle trygge og svært godt ivaretatt.

Det beste er at jentene gleder seg til å gå på skolen selv om de ikke forstår stort - "men vi leker mamma!" -  "og jeg har syv nye venner som jeg ikke aner hva heter!" - "og de spiser potetgull til lunsj!"

Akkurat det siste kommer det nok til å bli sagt noen ord om i denne bloggen i fremtiden.

Så langt er vi bare utrolig glade for at jentene har det bra!

Britiske selvbetjente butikker - der har du en gjeng.

Som de fleste vet som følger bloggen vår, ankom vi England uten hvitevarer av noe slag eller møbler. Vi lokaliserte raskt IKEA, som vi husket fra oppholdet i april, lå i Southampton sentrum. IKEA har jo lagt seg på muligheten for selvbetjening selv om jeg personlig nekter å tro at noen ansatte har hverken brukt eller godkjent løsningen. I den ene delen av IKEA har man mulighet til å trykke på skjermen. Den andre skal du bruke musen som er skjult under en plate. Så jeg har overvært endel brukerreaksjoner på de gangene jeg til nå har vært der. Der hvor touchskjermen faktisk "virker" er ikke stedet du trykker helt tilpasset hvor knappen mener at du trykket. Dette skaper unektelig noen feilvalg i starten man kan leve med. Og da unngår jeg å snakke om navigasjonssystemet bak. Det ville medført et studie i okkulte retninger av informasjonsarkitektur. Man finner jo etterhvert produktene man leter etter og tenkte i sitt stille sinn at man kan legge produktene i en "handlekurv", og få en status om produktene er på varehuset eller forventet dato, for så å gå og plukke dem i tur og orden. Aisle by aisle and location by location. Neida. Det kan man selvfølgelig ikke. Etter at du har funnet produktet i entall, må du notere dette ned på en lapp og begi deg inn i villmarken. Det er jo slik man tjener penger på IKEA. Dataskjermen er der kun for å trøtte deg ut, nok til at du viljeløst trekkes med i strømmen av mennesker som følger pilene, uten snarveiene.

Å kjøpe hvitevarer er jo vanligvis en enkel sak, men det kommer helt ann på hvilken butikk du er prisgitt å lokalisere. Etter å ha prøvd to av de relativt store, www.argos.co.uk og www.currys.com (navnet har jeg ingen god forklaring på) må jeg gi Argos ca. 0 poeng av 100 og Currys 100 poeng. Forklaringen er som følger:
I Argos kommer man inn og der er de utstyrt med en rekke datamaskiner, som faktisk virker som de er tenkt. Altså finn produkter, skriv varenummer på en lapp og still deg så i kø for å snakke med en dame eller mann. Jeg glemte å si at hele varekatalogen ligger laminert ved siden av skjermen så det er godt det er touchskjerm, for stort annet var det ikke plass til.

Når man så kommer til kassen er man jo en smule opptatt av leveringstid. Dette var visst et ganske uvanlig spørsmål kunne vi tolke utfra damens oppførsel. Kjøleskap og fryser er visst ikke primærbehov her, det må vi jo forstå. Støvsugeren vår kunne vi visst få levert samme kveld kunne hun gledelig opplyse, men alt annet måtte komme i midten av september. Edna og jeg vekslet blikk og bestemte oss for søke lykken i en annen butikk.

Lykken fant vi i Currys som merkelig nok ikke hadde en eneste selvbetjent maskin men derimot hyggelig folk som velvillig hjalp til med å finne riktig varer og kunne levere alt på to dager. Og i dag er det levert som avtalt.

Som en IT-person opptatt av hvordan man tar i bruk IT i samfunnet, arbeid og til forenkling har jeg så langt erfart at de som prøver seg på selvbetjente løsninger er lagt fra halvveis til mål. Min søken fortsetter.

Philippe

Snart i normalt leie, nesten.

I dag kom kjøleskapet og vaskemaskin og ble installert i en fei. Det kan nå se ut til at vi er på vei ut av «campingvognen» vi har bodd i siden fredag. Jeg er nå offisielt lommekjent på IKEA i Southampton sentrum. Standardfrasen «Hello again!» møter meg oftere, nå som jeg er på hils med flere ansatte der. Om dette er positivt eller dårlig vites ei. Men å ha tilgang til en butikk du kjenner på både godt og vondt hjelper jo litt når alt annet er nytt. I skrivende stund har jeg fylt opp kjøleskapet med både vått og tørt. Kanskje mor får noen bobler i kveld? Kjølige bobler faktisk.

Minste er utstyrt med en skoleveske fra Foxhills Infant School

I går var det første skoledag og hele familien var veldig spente. Vi hadde gått til innkjøp av skoleuniform til begge jentene, men sko til skoleuniformen hadde vi ikke klart å kjøpe. Vi beklaget oss til de ansatte som hadde stor forståelse for at ikke alle små detaljer var på plass. Så i en skolegård full av svare sko, sto de rosa joggeskoene til Ella klart frem. Veldig «highly unreglemented». Skolesekk derimot er de ikke veldig nøye på, så jentenes Berganssekker skilte seg greit ut.

Ellas lærerinne kunne fortelle at siden engelsken var på et minimum hadde de gode ordninger her for å hjelpe dem i gang med det resultat at jentene får gratis spesialundervisning i 6 uker. Og om vi hadde behov for mer skulle vi bare ordne det når den første perioden gikk ut. Begge jentenes lærerinner var veldig imøtekommende og positive. Mye tommel opp der altså.

Kvart over tre hentet vi Marie, den yngste, og hun vinket begeistret.  Hun kunne fortelle at hun hadde fått fem nye venner. Hun husket bare navnet på en av dem, Mia, men det med navn bryr man seg ikke så mye om. Det er mer vi voksne som henger oss opp i det. Her er det leken som er viktig.

Rett etterpå var det bort i skolegården til Ella hvor alle elevene sto oppstilt i kø og orden. Ingen barn fikk gå før lærer og foreldre har fått blikk-kontakt. Ella kom smilende til oss og kunne fortelle leende at hun hadde ikke skjønt noen ting av hva læreren hadde snakket om hele dagen, men det gjorde ingenting.  Ella hadde fått tre nye venner kunne hun fortelle, hvor to av dem var veldig imponert over hennes turneøvelser.

Etter skolen var slutt dro vi inn til Lyndhurst hvor det befant seg en mengde ville esler som ville ha mye kos. En av dem prøvde også å komme seg inn i en bil mens en annen ble litt sliten av all denne kosingen.

Natta meg.

Nå gjør jeg meg klar til å hente jentene etter andre skoledag og jeg har lovet dem en lang sykkeltur på deres nye sykler langt inn i skogen. Så skal jeg lage laks med kremet Tagliatelle ala AGA.

På campingtur! (og fryktelig lenge uten noen form for Internett)

Bortsett fra fadesen med British Airways og kanselleringen av flyvningen, gikk utreisen for øvrig overraskende smertefritt.

Vi fikk sjekket inn 4 x kofferter (alle merket «heavy 23 kg») og to bilseter, og ingen sa noe på mengden av håndbagasje både små og store hadde med. Jeg blir «alltid» trukket ut for tilfeldig, men grundig sjekk i sikkerhetskontrollen, men merkelig nok ikke denne gangen. Det pep ikke engang! Snille SAS holdt flyet i rute, og all bagasje kom tidlig på båndet i hyggelig rekkefølge. Terminal 2 kjenner vi fra før; vi hamstret mat og drikke på Boots og det er enkelt å ta AVIS-bussen bort til bilutleien. Siden man er AVIS Preferred kunde (har kanskje leid bil to ganger tidligere med dette selskapet) seiler man forbi all kø, og alt papirarbeid er gjort på forhånd. Og bagasjen fikk også plass i 7-seteren vi hadde bestilt (opprinnelig til terminal 5). «I’ve been holding on to this one for a long time, especially for you, Madame”, sa avismannen. Jentene sovnet i bilen på vei sørover, og vi kjørte inn i solnedgangen ved ankomst Bartley Lodge Hotel.

Klokken ni fredag morgen utstyrte Dear Jack oss med kontrakter og nøkler in no time – og så var endelig tiden kommet for å låse opp Meadow End! En liten og hyggelig Cottage med høvelig stort kjøkken og absolutt ingen plass til å oppbevare en eneste støvel. Kjøkkenutstyret til Ph har med andre ord fått plass i skuffer og skap, mens alt annet står i esker og kofferter på fairley new carpets in the 

dining room (kommer aldri til å bli noe dining der).

Søte landlady Jane hadde satt igjen et kort med teksten «Wishing you much happiness in your new home» sammen med en flaske tørr Prosecco på kjøkkenbordet, og vi følte oss riktig velkomne i huset vi skal ha hjemmet vårt i for et år!

Men vi leier så til de grader umøblert, symptomatisk nok er det kun fire kjøkkenstoler og en bok om AGA ovnen som fulgte med i leien. Ellers er det rett og slett tomt. Ikke kjøleskap, vaskemaskin eller støvsuger. Ingen vaskekost, klut eller dobørste. Og ingen Wi-Fi!!

Primærbehovet ble dekket på IKEA; fire madrasser på gulvet. Sengetøy og håndklær kom med flyttelasset, sammen med en mengde andre ting jeg nå ikke helt forstår hvorfor ble pakket og sendt med (for eksempel en halv pakke med telys fra Nille, hvorav ti påskegule).

Men hva gjør det vel å være på campingtur en stund når det er et digert eiketre i hagen med tau-huske, ryttere til stadighet rir forbi huset og både ekorn og rådyr kan sees fra kjøkkendøren? Eller når man finner steinsopp etter 20 meter (som allerede er tørket i medbragt dehydrator) og det vokser enorme mengder med bjørnebær over alt?

Om jeg må stille på jobb første dag med krøllete bluse er kanskje litt verre. Mulig vi må handle strykejern i morgen.

(Dette blogginnlegget ble forfattet for noen dager siden, men altså ikke publisert tidligere pga manglende nettilgang. Forstår nå bedre Djuice-reklamene som har versert hjemme den siste tiden) 

Utreisedagen!

Så var den store dagen kommet - alt er klappet og klart, alle store og små detaljer er på plass. Huset er leid ut, bilene er bortlånt, flyttelasset har kommet seg gjennom tollen på Heathrow og nøklene til Meadow End ligger og venter på oss hos Dear Jack.

Taxi (stor) bestilt til kl 09:00
Flyavgang 11:50
Leiebil på terminal 5 kl 14:00
Leietaker overtar huset vårt kl 14:00
Hente nøkler til Meadow End innen kl 18:00
Flyttelasset kommer i morgen kl 11:00

Hva gjør man så når British f***ings Airways finner det for godt å kansellere hele flyvningen!? Og tilby oss en ny flyvning seks timer senere!?





Jo, da puster man inn med munnen og ut med nesen (eller var det omvendt?). Først finner vi en flyvning med snille, norske SAS som "kun" går tre timer senere, kl 15:05, og så kansellerer vi hele BA-right-back-at-you. Ringer Taxi'en og utsetter avreise med den til kl 12:00. Og da er det jo fremdeles hele to timer til megler skal overlevere huset vårt til leietaker.

Leiebilen som står og venter på oss på Terminal 5 blir flyttet til Terminal 2 noen timer senere, og Dear Jack gis beskjed om at nøklene først hentes i morgen tidlig.

Alt på stell med andre ord.

Og plutselig tre timer ekstra til rådighet. Barna koser seg med Netflix, Ph sover litt frokost på den nyimpregnerte sofaen og jeg tar en ekstra kopp kaffe og blogger.


Aldri så galt at det ikke er godt for noe..

Parmesanrundstykker - Her er oppskriften dere har ventet på!

Tiden før vi drar til England har jeg bla. brukt å rendyrke kompetansen innen baking av brød og rundstykker. Og på min ferd har "svigermor" og jeg laget vår variant av rundstykker som har gått rundt som varme hvetebrød på Twitter. Etter spørsmål på hvor mye av ditt og datt legger jeg nå ut en oppskrift som man kan følge uten at enkelte får kolikk over alle ca. målene.

Basisoppskrift - blir 24/25 rundstykker
50 gram smør
50 gram fersk gjær eller 1 pakke tørrgjær
4-5 dl lunket vann - om du bruker tørrgjør kan vannet godt være på rundt 45 grader.
1 ts salt
1 ts sukker
1,4 - 1,5 liter hvetemel - kan med hell erstatte 3 dl med sammalt eller andre grove varianter.
2-3 store never med raspet parmesan (start med 3 om du virkelig digger parmesan som jeg gjør)

For de ville og vågale kan man i tillegg legge til
3-4 spiseskjeer med oliven av favorittslaget
3-4 spiseskjeer med solsikkekjerner

Garnityr på toppen
Rasp parmesan til å ha oppå etter etterhevingen.
1 egg som du visper som du skal bruke til å pensle på toppen av rundstykkene.
Grovt havsalt som du strør oppå til slutt.


For enkelhetens skyld bruker jeg min Electrolux Assistent med eltekrok.

Bland alt godt sammen

 Bland alt sammen i rekkefølgen de er skrevet opp. Det er viktig at det ferske gjæret blir ordentlig oppløst før du heller over melet. Konsistensen er avhengig av mengden ost, mel og væske. Om det blir for tørt tar du litt mer væske i, eller tilsvarende mel om det blir for mye væske.

Etter første heving i 30 min

Hev deigen i 30 minutter under plastlokk. Nå kan du ta deigen ut av bollen og elte den. Form den til tre pølser og del disse igjen til du har størrelsen til rundstykkene. 5-6 cm deig pr. stk.

La rundstykkene etterheve i 30 minutter under et klede. Du kan også forvarme stekeovnen på 200 grader.

Pensle rundstykkene med det vispede egget etter at de har hevet. Dryss parmesan og litt havsalt på toppen etter egen smak. Og sett dem i stekeoven på nest nederste rad. Tiden vil nok variere fra ovn til ovn, men 14 minutter bruker jeg i mine ovner så det bør antageligvis være nok for de fleste. Legg de stekte rundstykkene på en rist for nedkjøling med et klede over. NB! Disse er sterkt vanedannende og bør voktes med livet!

Bon appétit!